Tiden og den frie vilje

Henri Bergson (1859–1941) hører til den moderne filosofis mest originale tenkere. Han gjorde seg gjeldende som en fornyer av den metafysiske tanke i en tid da en materialistisk eller intellektualistisk retning var den fremherskende. Hans store gjerning gjennom en rekke originale verker var i en naturalistisk tid å hevde åndens selvstendighet og med utgangspunkt i en filosofi om bevisstheten og viljen å formidle et nytt og bredere helhetssyn på tilværelsen og livet.

Essai sur les données immédiates de la conscience – «Tiden og den frie vilje. En undersøkelse av de umiddelbare indre kjensgjerninger» (1889) – utgjør kjernen i dette forfatterskap. Man finner her fremstilt noen av denne filosofis viktigste grunnbegreper: Av særlig interesse er Bergsons påvisning av den tilbøyelighet vi har til å danne våre forestillinger i rommets form, som bilder av noe som skulle foregå i rommet, skjønt våre rent umiddelbare opplevelser fremtrer i tidsvarighetens dimensjon, sub specie durationis.

Opplevelsen av tidens virkelighet som noe vesensforskjellig fra rommets, er den grunnleggende kjensgjerning i Bergsons tanke: Rommet er en form ved vår sanseanskuelse, mens tiden er ett med våre bevissthetstilstanders indre strøm, dvs. tiden er ikke form, men bevissthetsinnhold.

Det er Bergsons fortjeneste å ha oppdaget den indre tid, bevissthetstilstandenes tid – som han gir navnet la durée – og som den første i filosofihistorien å ha adskilt dette begrep fra rommets begrep. På sammenblandingen mellom tid og rom hviler en rekke av den klassiske metafysikks problemer. I Tiden og den frie vilje drøfter Bergson to av disse vanskeligheter: Zenons paradokser om bevegelsen og frihetsproblemet (dvs. spørsmålet om frihet versus determinisme).