Atala – René. To fortellinger

François-René Chateaubriand (1768–1848) innvarsler romantikken i fransk litteratur. Han fikk sitt litterære gjennombrudd med den lille romanen Atala i 1801, tett fulgt av René i 1802. Chateaubriand var av adelig familie og så seg etter den franske revolusjon tvunget til å forlate landet. Han dro i 1791 til Amerika, full av romantiske drømmer om indianernes ville og opprinnelige liv i pakt med naturen. Han ble imidlertid skuffet ved møtet med det amerikanske samfunnet og måtte innse at muligheten for en tilbakevending til naturen var tapt for alltid. Denne innsikten førte Chateaubriand til en ny oppfatning av kristendommen som kilde til skjønn kunst og skjønne handlinger, en innsikt han også gir uttrykk for i verket Kristendommens ånd. Selv om Chateaubriand mente at menneskets forhold til naturen ikke lenger kunne være umiddelbart og uten distanse, er det nettopp hans levende naturskildringer fra en ennå sparsomt befolket del av det nordamerikanske kontinentet som har bidratt til å sikre hans ry som forfatter.

Atala handler om den ulykkelige kjærligheten mellom Atala og Chactas og deres flukt gjennom den amerikanske villmarken. Også René handler om umulig kjærlighet, denne gang mellom bror og søster. Hovedpersonens søster Amélie erklærer sin kjærlighet for broren i samme øyeblikk som hun går i kloster, der hun senere dør. Han flakker deretter hvileløst omkring i verden, ute av stand til å finne noe fast punkt som kan knytte ham til omgivelsene, men også uten å finne noe holdepunkt i seg selv. Brevet som forteller om søsterens død, foranlediger Renés bekjennelse, som samtidig blir et bilde på hvordan litteraturen skapes av en lidenskap som ikke lenger har noe jordisk mål. Chateaubriand fortsatte å skrive frem til sin død, i tillegg til en politisk og diplomatisk karriere som fulgte stormkastene i fransk historie i første halvdel av 1800-tallet.