Faust. En tragedie (første del)

Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) arbeidet det meste av livet på sitt hovedverk Faust. Første del ble utgitt i 1808, annen del ble fullført i 1831 og utgitt like etter forfatterens død.

I stykket tegner Goethe Faust som en gammel vitenskapsmann med en umettelig kunnskapstørst og lengsel etter innsikt. I «Prolog i himmelen» gir Gud Mefistofeles lov til å sette Fausts integritet på prøve. Faust slutter en overenskomst med djevelen: Hvis han et eneste øyeblikk føler seg helt tilfredsstilt og ber tiden stå stille, skal djevelen få hans sjel. Mefistofeles gir Faust ungdommen tilbake og lar ham oppleve studentlivets ville bakkanal og erotiske begjær. Faust forelsker seg i den unge Gretchen og forfører henne. Hun blir med barn, men gripes av panikk og drukner det. Første del slutter med at Gretchen skal henrettes. Men hun setter sin lit til Gud og vil ikke flykte med Faust fordi Mefistofeles er med ham. Dermed blir hennes sjel frelst. Tross Gretchen fant ikke Faust det øyeblikk han ønsket at tiden skulle stå stille. Så langt har Mefistofeles tapt. I annen del utvides perspektivet: Her trer Faust inn i historiens, politikkens og kulturens «store verden». Men selv om han får smake intellektuell og verdslig makt i enhver form, finner han heller ikke nå det vidunderlige øyeblikk. Til slutt, som gammel mann, blir Faust interessert i en plan om å fravriste havet nytt land. Prosjektet vil ikke gi ham egen vinning, men gavne utallige mennesker. I dette uegennyttige foretagende finner Faust til sin forundring en dyp lykke, et øyeblikk han ønsker skal vare evig. Idet fremtidsdrømmen lyser for hans blikk, kan han rope «dvel!». Mefistofeles seirer, men bare tilsynelatende: Djevelen kjemper forgjeves om hans sjel med englene, som fører den til himmelen, for «den sjel som alltid strekker seg», kan de befri. Mefistofeles har tapt veddemålet, ikke med Faust, men med Gud.

Tidligere utgitt som bind VIII i Det Norske Akademis Klassikerbibliotek (1966)