Den evige fred

Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) var en mangfoldig tenker og er i dag kjent både for sine tanker om forholdet mellom sansning og viten, for sin etiske tenkning og for sine oppfatninger om estetikk. Han skrev imidlertid også om det vi i dag vil kalle statsvitenskap, og hans skrift Zum ewigen Frieden fra 1795 foreligger her for første gang på norsk.

Det henvender seg til et allment publikum og ble også svært populært i samtiden: det ble trykket i tusenvis av eksemplarer og kom i mer enn ti utgaver mellom førsteutgaven i 1795 og Kants død i 1804. I boken vil Kant legge et rettsfilosofisk fundament for det internasjonale samfunn, hvor krig ikke lenger blir aktuelt. Kant innser at umoralske handlinger stadig skjer og vil skje, men han mener at et system der stater inngår i et fornuftig og forpliktende forhold til hverandre, vil kunne skape en varig stabilitet og fred i verden. I dette tilsynelatende utopiske og håpløse prosjekt går han meget nøkternt til verks, overbevist om at det er mulig å realisere et slikt funda- ment, selv når staters maktbegjær og menneskelig ondskap tas i betraktning. Veien frem er lang og vanskelig, men menneskeheten står overfor et ubønnhørlig krav om å gi seg i vei mot målet. Kant forventer ikke at generaler og politikere skal bli filosofer, bare at filosofene tas med på råd. Teksten selv er formet som en juridisk traktat, men åpner for diskusjon av sentrale problemer innen rettsfilosofi og statsrett, samt grunnleggende spørsmål om forholdet mellom moral og politikk. Temaene er alvorlige, men Kants stil er direkte, pregnant og åpenhjer- tig, til tider også krass og ironisk. I et etterord til oversettelsen diskuteres noen av vår tids spørsmål i lys av teksten: Hvilken rolle spiller økt samhandel for utviklingen av fred? Er demokrati det beste grunnlaget for en internasjonal, forpliktende overenskomst om fred?