Persiske brev

Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu (1689–1755), vanligvis kjent som Montesquieu, er en av hovedskikkelsene i den franske opplysningstiden. For ettertiden er han kanskje mest kjent for tanken om den tredelte maktfordelingen i staten og verket Om lovenes ånd. Han fikk imidlertid sitt gjennombrudd som forfatter med brevsamlingen Persiske brev, som ble publisert anonymt i Amsterdam i 1721.

Hovedpersonene i brevvekslingen er to persiske overklassemenn, Usbek og Rica, som reiser til Frankrike og skriver til hverandre og andre om forholdene de møter. Dette blir utgangspunkt for en skarp og vittig satire over en rekke fenomener i Frankrike under Ludvig XIVs styre og de første år av regentskapet (1715–1723). Både kirke og stat utsettes for den perspektivforskyvning som Montesqieus litterære grep fører med seg: fenomener som i hverdagen tas for gitt, fremstår som underlige og til og med latterlige når de beskrives fra utsiden. Det selvsagte og naturlige relativiseres gjennom den fremmedes synsvinkel. Brevene inneholder imidlertid ikke bare satire, men også mer tankefulle refleksjoner over friheten og religionens verdi. Men boken handler om mer enn franske forhold. En viktig sidehistorie omhandler Usbeks opprørske harem, og beskrivelsen av bakgrunnen til de persiske hovedpersonene, med detaljer kjent fra 1001 natt, bidro også til å gjøre boken til spennende lesning for samtidens franskmenn. Gjennom sitt ønske om å utsette også de vaner og tanker som oppfattes som naturlige og selvsagte, for en fornuftig prøvning, innvarsler boken opplysningstidens fulle blomstring i Frankrike. Den satiriske teknikk han benytter seg av i Persiske brev, ble siden også flittig tatt i bruk av en annen stor opplysningstenker og satiriker, Voltaire. Montesquieu reviderte boken flere ganger, og ved hans død bestod den av 161 brev som alle er oversatt i den norske utgaven.