Perraults eventyr

Når vi leser eventyr som Tornerose, Askepott, Rødhette eller Katten med støvlene, er det sannsynlig at det er en bearbeidet oversettelse av brødrene Grimms versjon fra 1800-tallet vi har foran oss. For franskmennene derimot er disse eventyrene uløselig knyttet til Charles Perrault (1628–1703), som var tidligere ute enn brødrene Grimm med en litterær gjendiktning av de gamle eventyrene.

Charles Perrault var jurist og hadde høye embeter under Ludvig XIV. Han var bl.a. forvalter av «rikets bygninger, parker, kunst og manufakturer» samt for en kortere tid kansler for Det franske akademi. Etter Jean-Baptiste Colberts død (1683) falt han i unåde og mistet snart både embeter og tillitsverv.

Det var på denne tiden at Perrault begynte å skrive eventyr. Han skrev dem ikke i første hånd for barn, men for et voksent, kresent publikum. Han hentet da heller ikke inspirasjon bare i folkeeventyrene, men også i La Fontaines fabler og versfortellinger. Mens de første eventyrene som Perrault skrev, var på vers, gjorde han seg senere fri fra vers og rim og fant sin egen form i prosaeventyret, en stil som siden gav ham verdensry.

Skjønt stoffet i eventyrene er universelt og tidløst, bærer fortellingene i Perraults gjendiktning tydelig preg av sin tid. Indirekte får leseren kunnskap om seder og skikker i flere sosiale lag, og de versifiserte moralene gir direkte uttrykk for moraloppfatningen hos det publikum eventyrene var bestemt for: hoffet og salongene i Ludvig XIVs tid.

Boken inneholder 8 av Perraults prosaeventyr. De ble opprinnelig utgitt i 1697. I ettertidens bevissthet er de blitt kjent under betegnelsen «Gåsemorfortellinger» (Les Contes de ma mère l’Oie).