Tundals visjon

Den påfallende rike irske visjonsdiktning i middelalderen sprang ut av en levende interesse for sjelens liv etter døden, som man allerede kunne iaktta hos de gamle keltere. Den må også ses i sammenheng med de lærdoms- og fromhetsmiljøer som utviklet seg i de irske klostrene helt fra 500-tallet av. Et av middelalderens mest innflytelsesrike og populære visjonsdikt var Tundals visjon. Tundal var en irsk ridder som førte et syndig liv uten å tenke på sin sjels frelse og uten å gjøre sin plikt mot kirken. En gang falt han i dvale og våknet først tre dager etter. Da kunne han skildre hvordan hans sjel i denne tiden hadde vandret gjennom det hinsidige, ledsaget av en engel, og om all den tortur den hadde måttet gjennomgå underveis.

Tundals visjon utgjør summen av de mange eskatologiske diktverk vi kjenner fra tidlig middelalder, slik at den gir leseren adgang til og viten om genren som helhet. Slik blir den dessuten et åndshistorisk dokument av første rang: Mer anskuelig enn nesten noe annet sted får vi her vite hva enkle mennesker i middelalderen mente og trodde om vår skjebne i et liv etter dette. Dessuten har verket sin store betydning i at det ble en forløper for senere diktning, bl.a. for Dantes Divina Commedia og vårt hjemlige Draumkvedet.

Diktet er skrevet i 1149 av broder Markus, en irsk munk fra Cashel (150 km sørvest for Dublin). Markus skrev på latin. Det er likevel sannsynlig at Tundals visjon bygger på en visjonsopplevelse som virkelig fant sted i Irland, og at den ble skrevet ned på folkemålet like etterpå. Markus overførte den så til sin tids internasjonale språk, latin.

Jan W. Dietrichsons oversettelse har senere utkommet som en del av “Verdens Hellige Skrifter”, utgitt i 2009 av De norske Bokklubbene, med innledning av Cathinka Hambro.