Vers fra vest: Gammelengelske dikt i utvalg

I «den gammelengelske periode», som strekker seg fra det femte århundre med angelsaksernes erobring av De Britiske øyer til ca. midten av det ellevte århundre, da normannerinvasjonen innleder en ny epoke, skapte angelsakserne en kultur som på mange måter var uten sidestykke i samtidens Europa. Det gjelder også på diktningens område. Den overleverte gammelengelske diktning utgjør totalt mer enn 30 000 verselinjer. (I tillegg kommer en betydelig prosalitteratur.) Denne arv er overlevert i fire store håndskrifter som alle kan dateres til ca. år 1000. Det er likevel grunn til å tro at denne poesi bare utgjør en – kanskje bare liten – del av det som en gang fantes.

I denne antologien er det tatt med 10 dikt. Den innledes med «Cædmons hymne» som er et av de eldste dikt som er overlevert på engelsk språk (forfatteren, munken Cædmon – som levde i siste halvpart av det 7. århundre –, kalles også «den engelske poesis morgenstjerne»), og fortsetter med «Bedas dødssang» (sannsynligvis forfattet av Beda selv på hans dødsleie i år 735), de elegiske dikt «Ruinen», «Vandringsmannen» og «Sjøfareren», deretter «Drømmen om Kristi kors» (sannsynligvis skrevet tidlig på 700-tallet), «Det tapte paradis», «Judit» (sannsynligvis skrevet i det 10. århundre), og to dikt som er sprunget ut av kontakten mellom angelsaksere og skandinaviske vikinger i siste halvdel av det 10. århundre («Slaget ved Maldon» og «Slaget ved Brunanburg»).