To antikke dialoger om kjærlighet og seksualitet

Denne boken inneholder to dialoger om kjærlighet, ekteskap og seksualitet. Den ene er skrevet av den lærde og svært produktive forfatteren Plutark (ca. 46–120 e.Kr., hans livsskildringer er tidligere oversatt i Thorleif Dahls kulturbibliotek.) Den andre er blitt tillagt taleren og forfatteren Lukian (ca. 115 – 180 e.Kr.), men er antagelig skrevet på 300-tallet e.Kr. De to dialogene gir interessante innblikk i antikkens syn på kjærlighet og seksualitet mellom kvinner og menn. Begge dialogene viderefører tradisjonen fra Platons kjærlighetsdialoger, Symposion, Faidros og Lysis og tar opp spørsmål knyttet til guden Eros’ makt og formål med å la mennesker møte kjærligheten.

Plutarks En samtale om kjærlighet (Erotikós) er et forsvar for ekteskapet mellom mann og kvinne. Den har vært mye beundret opp gjennom tidene som et av de første moralfilosofiske verk som begrunner ekteskapets funksjon og kvinnens rolle i dette. Det representerer et oppgjør med den klassisk greske holdning til erotiske forhold og peker fremover mot kristendommens syn på forholdet mellom erotisk kjærlighet og ekteskapet.

Kjærlighetens to ansikter er altså sannsynligvis blitt til på 300-tallet e.Kr., men er skrevet ut fra en modell som går tilbake til 300-tallet f.Kr. Dialogen diskuterer hva som er den mest høyverdige form for kjærlighet, den ekteskapelige mellom mann og kvinne eller den homoerotiske mellom menn og gutter. I likhet med mange av Platons dialoger, er teksten utformet med en rammefortelling der en diskusjon om kjærligheten gjenfortelles innenfor rammen. Argumentene for henholdsvis heterofil og homofil kjærlighet fremføres av Charikles og Kallikratidas. Mot slutten feller Lykinos dommen mellom de to debattanter i den homoerotiske kjærlighets favør.