Den jødiske krig

I Den jødiske krig beskriver forfatteren Flavius Josefus (37 e.Kr. –93) det jødiske opprøret som endte med at templet i Jerusalem ble lagt i grus av romerne i år 70 e.Kr.

Josefus stammet fra en fornem jødisk slekt og het egentlig Josef ben Matthias. Han var religiøst og politisk aktiv i Jerusalem før byens fall, men anså motstand mot romerne som nytteløs. Han skrev først en beretning om krigen på arameisk som nå er tapt. Den var beregnet på jødene i Mesopotamia. Den greske versjonen utkom mellom 75 og 79. I en første del som omfatter 11⁄2 bok, skildrer Josefus jødenes historie fra makkabeernes opprør til år 66 e.Kr. Det øvrige er basert på egne opplevelser, øyenvitneberetninger og rapporter fra keiserne Vespasian og Titus. Han skildrer også de sosiale, religiøse og økonomiske forholdene i Palestina som utgjør forhistorien til opprøret. Boken inntar en spesiell plass i antikkens litteraturhistorie ettersom hendelsene skildres fra jødenes side av en jødisk forfatter. Han deltok selv i opprøret han skildrer, men ble tatt til fange av romerne og gikk med på deres side. Derfor er han i senere tider ofte blitt oppfattet som en forræder, men benekter selv dette i flere av sine verker. Josefus skrev flere verk, og sammen med Det gamle testamentet er disse viktige kilder til jødenes historie. Den jødiske krig er selv en hovedkilde til livet under romersk styre i Palestina i det første århundre e.Kr. Verket er ofte blitt lest med henblikk på det vell av opplysninger det gir om bygninger, klima, vegetasjon og topografi, religiøse og sosiale forhold, men er ikke minst en spennende fremstilling av en avgjørende hendelse i jødenes historie.