Parmenides – Ideene, det Ene og det Andre

I dialogen Parmenides tar Platon opp eleatenes grunnposisjoner til kritisk analyse. Dialogen er en samtale mellom den aldrende eleat Zenon og den unge Sokrates.

Den omstendelige rammefortelling understreker det fiktive ved samtalesituasjonen. Den eleatiske tenkning søkte å fastholde begrepene enhet og væren i motsetning til mangfold og ikke-væren: «Det værende» er for eleatene ett, uforgjengelig, ensartet, uten fortid og fremtid. Tilblivelse og undergang finnes i virkeligheten ikke; tid og rom er bare sansebedrag. Med sin dualistiske dragning forsøker Platon å myke opp den eleatiske monisme ved å kombinere tanken om mangfold og enhet i en høyere syntese, som blir grunnlaget for Platons egen idélære. Boken er for enkelte Platonforskere et av de viktigste verk i vesterlandsk tenknings historie. Av Platonforskere blir dialogen vekselsvis karakterisert som en ren tankelek, som en polemisk pamflett, som et tørt øvelsesstykke, som en skarpsindig logisk-semantisk analyse, som et dristig teologisk byggverk og som en dyptpløyende studie innen metafysikk og ontologi. Parmenides utgjør grunnskriftet for Egil A. Wyllers «henologi». Etterordet er skrevet av den danske filosofihistoriker Karsten Friis Johansen, som er ekspert på nettopp Parmenides.

Oversettelsen er utført av Egil A. Wyller i 1966, til bokens første utgave i Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Denne utgaven ble utgitt i 1984.