Filosofiske brev

François-Marie Arouet (Voltaire)

1694 - 1778

François-Marie Arouet, fransk forfatter, kjent gjennom sitt psevdonym Voltaire, var sin tids fremste representant for opplysningstiden i Frankrike.

Voltaire fikk med sitt mangfoldige forfatterskap en veldig innflytelse langt ut over sin samtid. Han ble født i Paris og fikk sin utdanning hos jesuittene. Han gjorde seg snart bemerket ved sine satiriske dikt, ble fengslet i Bastillen og i en periode forvist til Storbritannia. Her satte han seg inn i naturvitenskap og moderne erfaringsfilosofi. Ved tilbakekomsten skrev han Filosofiske brev (1734), en beskrivelse av engelske forhold som innebar en indirekte kritikk av de franske.

I 1749 fulgte Voltaire en oppfordring fra Fredrik 2 av Preussen om å slå seg ned hos ham. Her skrev han sitt mest kjente historiske verk, Ludvig XIVs hundreår (1751). Forholdet til Fredrik 2 ble snart dårlig, og Voltaire forlot Preussen i 1753.
I 1758 kjøpte han slottet Tornay og landsbyen Ferney i Frankrike, nær den sveitsiske grensen. Herfra sendte han ut bøker og småskrifter med kritikk av de juridiske, religiøse og sosiale forholdene i landet. I 1778 reiste han til Paris, der han ble gjenstand for stor hyllest, men han døde kort etter.

Voltaire dyrket en rekke litterære sjangere. Som historieskriver ble han en forløper for senere historikere ved å interessere seg ikke bare for kongene og deres militære bedrifter, men for folkets liv, for økonomi, jordbruk, seder og skikker, diktning og vitenskap. Han avviste også den tanke at historien gjenspeilte Guds forsyn. Hans filosofiske verker har gjerne en polemisk form, f.eks. Traktat om toleransen (1763). Hans filosofiske fortellinger, som Zadig (1747) og Candide (1759, norsk overs. 1945); utgjør kanskje den mest levedyktige delen av hans forfatterskap.

Størsteparten av Voltaires verk preges av troen på at man ved fornuftens hjelp kan skape en harmonisk og lykkelig verden. Mot slutten av livet ble han mer pessimistisk, mer opptatt av de lidelser menneskene aldri kan unngå. Han bekjempet fanatismen i alle dens former, særlig den religiøse, men hans egen kritikk av kristendommen kan likevel undertiden nærme seg det fanatiske.
Voltaire var deist, dvs. han avviser åpenbaringen og den kristne tro, men mener at fornuften forteller at det finnes en Gud, «allfornuften» og «allgodheten».

Med sin humor, ironi og sin klare og levende fremstillingsevne kjempet Voltaire for toleranse og frihet. Idealet var det opplyste enevelde; han mente at enkelte sosiale forskjeller var naturbestemte og at «folket» aldri ville bli i stand til å ta ansvar for styret av et land.

Likevel er hans tanker klare forløpere for Den franske og senere revolusjoner.

Basert på Store Norske Leksikon