Borgerkrigen

Borgerkrigen handler om krigen mellom Gaius Julius Caesar og rivalen Pom- peius i året 49–48 f. Kr. – en meget kritisk periode i Romerrikets historie.

Caesars politiske mål var å bli valgt til konsul uten å være tvunget til å oppløse hæren, noe som stred mot vanlig politisk praksis. Senatet stilte seg avvisende til Caesars krav, og til slutt ble forhandlingene brutt, unntakstilstand innført og Caesar erklært som statens fiende. Borgerkrigen ble innledet da Caesar i januar 49 førte sin hær fra Gallia Cisalpina over grenseelven Rubicon og inn i det egentlige Italia. Han hevdet at han gikk til borgerkrigen for å kjempe for sin og romerfolkets frihet som var blitt undertrykt av et fåtallig parti.

Caesar skrev Borgerkrigen i året 45 etter det siste avgjørende slaget ved Munda i Spania. I verkets tre bøker presenteres krigsoperasjonene, som skulle komme til å strekke seg over Spania, Nord-Afrika, Italia og Hellas. Caesars beretning går likevel ikke lenger enn til slaget ved Farsalos i 48, hvor Pompeius ble endelig beseiret, og til begynnelsen på felttoget i Egypt. Det er grunn til å tro at han ville ha fortsatt beretningen iallfall så langt at han fikk med seieren ved Munda, hvis han ikke var blitt opptatt av store oppgaver og mange reformer i den korte tiden han hadde igjen å leve før han den 15. mars 44 ble stukket ned i senatet i Roma. Hva Caesar ikke rakk, ble imidlertid senere supplert av andre, Bellum Alexandrinum, Bellum Africum og Bellum Hispaniense. Disse er selvstendige skrifter skrevet av deltagere, men ikke tatt med her.