Dagen vender

Paul Claudel kan virke fremmedartet og vanskelig tilgjengelig for en norsk leser. Hans poetiske språk er uvanlig og originalt, med ubundne, frie verselinjer i en særpreget rytme, fullsatt av overraskende metaforer og suggererende, dunkle bilder. I tillegg er hans diktning gjennomvevd av den katolske kirkes tro og forestillingsverden, som kan virke eiendommelig og middelaldersk for mange moderne mennesker. Like fullt er Claudel en modernist. T.S. Eliot hyllet ham som århundrets største skapende geni innen det poetiske drama.

Dagen vender (1906) er et hovedverk i Claudels forfatterskap. Stykket tar utgangspunkt i en ulykkelig kjærlighetshistorie fra forfatterens eget liv, forelskelsen i den intelligente og sjarmerende Rosalia Rylska og trekantforholdet mellom Claudel, Rosalia og hennes mann i Claudels konsulbolig i Foutschou, Kina. Rosalia ble gravid med Claudels barn, men reiste etter hvert tilbake til Europa og brøt kontakten. Det hele er imidlertid rykket vekk fra det realistiske, og historien er gjengitt i et poetisk og symboltungt språk. Stykket foregår delvis på et dampskip på vei østover, delvis i det fjerne Østen der forfatteren selv var stasjonert som diplomat. At tematikken hadde stor betydning for Claudel selv, viser seg ved at han skrev flere versjoner av stykket.

I Claudels diktning brytes mennesket mellom dragningen mot et religiøst kall og lengselen etter «verden» og sanselivets skjønnhet. I Dagen vender får denne konflikten sitt klareste og mest fulltonende uttrykk. Skuespillet regnes som et av de ypperste kjærlighetsdramaer i fransk litteratur.

Dagen vender foreligger i to tidligere oversettelser til norsk. Den første versjonen av stykket fra Claudels hånd, som her er oversatt i sin helhet, er imidlertid den beste og mest interessante.