Den Annens humanisme (1996)

Den franske filosofen Emmanuel Levinas (1906–1995) blir betegnet som en av Europas ledende filosofer i det 20. århundre og en av vår tids viktigste etiske tenkere. Han ble født i Litauen, reiste til Frankrike for å studere og ble fransk statsborger i 1930. Levinas var særlig påvirket av Bergsons filosofi og av Husserl og Heidegger, som han introduserte i Frankrike.

Humanisme de l’autre homme («Den Annens humanisme») er en essaysamling som ble utgitt i 1972. Her gir Levinas innblikk i sin filosofi – som er blitt kalt fundamentaletikk – gjennom en drøftelse av aktuelle kulturfilosofiske problemer, som språkfilosofiske aporier, strukturalismens begrensninger, marxismens styrke og utilstrekkelighet, alt samlet i perspektivet humanismen i krise.

Det blir idag allment hevdet at etikken er gått i oppløsning, at normene, dvs. skillet mellom godt og ondt, er utvisket. Levinas hevder derimot at etikken er intakt, at det tvertimot er vitenskapen og teknikken som er i krise. Denne krise beror på at vitenskap og teknikk truer med å oppheve fremtiden, selve gullalde- ren for det moderne prosjekt – da man skulle se resultatet av fremskrittet. Intet av dette rokker imidlertid ved etikken. Denne er idag – som før – like viktig, like aktuell.

Med dette som utgangspunkt utarbeider Levinas en ny etikk, en moral som skal være fri for enhver tilknytning til ontologien, eller til værensstrevet, og dermed uavhengig av vitenskapens og teknikkens krise. Det er ikke lenger min humanisme som jeg bekjenner meg til, det er denAnnens humanisme, slik denne griper meg i møtet med den Annens ansikt.

Ny revidert utgave med tilleggsnote av John Ole Askedal fra 1996.