Det gjenvundne Paradis

John Milton (1608–74) regnes av mange som Englands største dikter etter Shakespeare. Han levde i en urolig tid, støttet Cromwell under borgerkrigen og ble arrestert etter restaurasjonen i 1660. Også privat opplevde Milton mye motstand; hans to første koner døde, og han ble blind for livet. Dette til tross fullførte han storverkene Det tapte Paradis (1667) og Det gjenvundne Paradis (1671), høydepunkter i Europas kristne diktning.

Det gjenvundne Paradis er en fri fortsettelse av Det tapte Paradis, som munnet ut i Adams og Evas utdrivelse av Edens hage. I Det gjenvundne Paradis er det ikke Adam og Eva, men Jesus Satan forsøker å friste. Milton baserer seg på Lukas-evangeliets fremstilling av episoden. I førti dager frister Satan Jesus, som vandrer omkring i ørkenen. Jesus er sulten, men når Satan ber ham gjøre stener til brød, svarer han at mennesket ikke lever av brød alene. Satan tilbyr ham makten over alle verdens riker hvis han bare vil tilbe ham. Men Jesus nekter å tilbe andre enn Gud. Satan utfordrer Jesus til å kaste seg utfor tempelmuren; englene vil jo fange ham opp uansett. Men Jesus svarer at man ikke skal sette Gud på prøve. I Det gjenvundne Paradis legger Milton hovedvekten på den andre fristelsen, tilbudet om ubegrenset verdslig makt. Han utbroderer de ulike aspektene ved en slik allmakt og lar Jesus avvise dem alle. Gjennom verkets fire deler, skrevet på blankvers, gjenoppretter Milton troen på individets frihet og kristendommens seier. Som i et annet av litteraturhistoriens store kristne episke dikt, Dantes Divina Commedia, forener forfatteren evige teologiske spørsmål med datidens religion-politiske utfordringer. Med gjendiktningen av Det gjenvundne Paradis har Arthur O. Sandved igjen åpnet portene til Miltons dikteriske paradis for norske lesere.