Det tapte Paradis

John Milton (1608–1674) regnes som Englands episke diktergeni. Men han var også en stor lyriker og en betydelig prosaforfatter og polemiker som kjempet for religiøs og politisk frihet gjennom et uttall pamfletter, brev og avhandlinger.

Milton ble i 1652 helt blind, men fortsatte å skrive. Skuffet over den politiske utvikling – han hadde håpet på en nasjonal fornyelse i landet, men den kom ikke – bestemte han seg til utelukkende å tjene poesien. Nå utformet han ideen om et storslagent diktverk som skulle ta for seg et religiøst og allmenmenneskelig emne.

I 1667 kom så hovedverket Paradise Lost («Det tapte Paradis»). I dette eposet dikter Milton om Satans opprør mot Gud, skapelsen, syndefallet, utdrivelsen av Paradiset og frelsesløftet. Det er et mangfoldig og imponerenede dikt, med storslåtte religiøse visjoner og skjønnhet i den visuelle styrken. En tragisk høyhet hviler over Satan med sitt ukuelige sinn, hevntørsten, det udødelige hat – det stolte, aldri overvunne mot. Satan hisser til kamp, han forakter den feige underkastelse, som håper at tiden skal gjøre ham og hans undersåtter vant til mørket og til lidelsene. Han vet at disse lidelser aldri slukkes, for aldri svinner minnet om himmelens herlighet. Derfor oppgir han aldri kampen og trossen. Og han vet at på et punkt kan Guds herlighet rammes. Mennesket kan forderves og det skal forderves. Alene påtar han seg å trenge inn til jorden og å friste menneskene. Han lykkes: Ved syndefallet drives Adam og Eva ut av Paradis og tvinges til å dyrke den tornede jord i sitt ansikts sved.

Mange har utpekt Satan som eposets egentlige helt. Likevel er Adam den sentrale person og Kristus den virkelige helten. Milton forsøker å vise at menneskene, i motsetning til hva kalvinistene forkynte, har sin frie fornuft og sin frie vilje og derfor selv har ansvaret for sin frelse eller fortapelse.