Diktet om Min Cid

Diktet om Min Cid er det eldste og mest berømte av de gammelspanske heltediktene. Diktet tar utgangspunkt i historien om Rodrigo Díaz de Vivar (født omkring 1040), som fikk tilnavnet El Cid. Han var en kastiljansk adelsmann som fikk sin utdannelse ved det kastiljanske hoffet og spilte en viktig rolle som general og politiker i kampen mot maurerne. Han deltok i stridighetene mellom de forskjellige kristne og muslimske småstatene på den iberiske halvøy i annen halvdel av 1000-tallet. Mot slutten av sitt liv erobret han byen Valencia, som han styrte til sin død i 1099.

Diktet forteller om hans heltedåder, med utgangspunkt i historiske hendelser. Cid blir bortvist fra hoffet til kong Alfonso VI, men viser sin lojalitet og dyktighet i kamp, og det hele ender lykkelig med at Cid vinner sin ære tilbake. Diktet om Min Cid er det eldste spanske heltedikt (cantar de gesta) som er bevart i dag. Det ble overlevert muntlig og første gang skrevet ned i 1207. Verket består av 3700 verselinjer som er delt opp i tre hoveddeler. Diktet har mye til felles med annen heltediktning fra middelalderen, både i form og innhold. Det er imidlertid på mange måter mer realistisk enn andre verker i denne genren: historien inneholder lite av magi og overnaturlige hendelser. Det kaster også lys over sosiale forhold i den spanske lavadelen på Cids tid. Hvem som har skrevet diktet, er ikke kjent, men det er sannsynlig at det er blitt fremført av omreisende artister, såkalte sjonglører. Resitatører av denne typen har nok fremført diktet for et variert publikum på forskjellige festdager, men også for riddere som tilhørte den samme klassen som Cid selv. Historien om El Cid har vært et populært utgangspunkt for senere kunstverk: blant filmer, operaer og teaterstykker er kanskje den klassiske tragedien Le Cid av Corneille det mest berømte.