Egerias reise til Det hellige land

Egerias reise til Det hellige land gir oss et enestående vidnesbyrd om den kristne oldtid. Ikke noe annet skrift fra denne perioden kan helt sammenlignes med dette verk.

Manuskriptet ble først funnet i form av et håndskrift i 1884 i et bibliotek i Italia. Det var tydeligvis en del av et større arbeid og manglet navn, dato og opplysninger om forfatterens identitet. Ifølge den vanlige oppfatning skal forfatteren hete Egeria og ha vært en kvinnelig pilegrim fra Syd-Frankrike eller Nord-Spania som valfartet til Det hellige land en gang mellom årene 381 og 384 e.Kr. På sin reise samlet hun opplysninger om samtidens kristne liv og kultur: Hun beskriver klosterlivet i dets første blomstring, beretter om kirkene, og ikke minst kan hun gjengi hvordan gudstjenestene er utformet. Manuskriptet bestod av to deler. Den første er en reisebeskrivelse til «de hellige steder» og til de hellige menn i Østen. Den andre delen er en inngående fremstilling av påskefeiringen i Jerusalem.

Egeria har ikke bare fått betydning takket være sin bemerkelsesverdige iakttagelsesevne og det hun kan fortelle oss om den tidlige kristne kirke. Hennes personlige egenskaper er også blitt fremhevet. F.eks. forfattet den spanske munken Valerius, som levde i det 7. århundre e.Kr., en lovprisning av Egeria hvor han fremholdt henne som et heroisk eksempel til etterfølgelse. Han legger vekt på hennes fromhet, mot og trofasthet, egenskaper som driver henne til å oppsøke de hellige steder knyttet til Bibelen og Jesu liv. Valerius’ lovprisning (skrevet ca. 680) er gjengitt som appendiks til den norske oversettelsen av «Egerias reise».