Glimt fra wienerteateret

Teateret betyr noe for seg selv innenfor Østerrikes kultur. Fra begynnelsen av var teateret Wiens form for kultur. Riktignok ble det ikke skrevet for å leses, men for å oppleves fra scenen. Det var med andre ord en ekte sosial litteratur, som måtte overværes i fellesskap i teateret. Først var det jesuitteateret, som på 1500–1600-tallet utviklet det anskuelige (språket, latin, ble jo forstått av de færreste). Deretter kom den berømte Alt-Wiener Volkskomödie, som kombinerte det anskuelige med det hørbare, dvs. tysk språk. Til slutt endte wienerteateret i diktningens verden med et stort antall dramatikere som Grillparzer, Hofmannsthal, Schnitzler o.a. Dette var den motsatte vei av hva som skjedde i f.eks. Tyskland, hvor diktningen avfødte teateret. Her fant teateret sitt utgangspunkt i et litterært teater, som i første rekke var skrevet for å leses.

De fire klassiske teaterstykkene fra det 19. og 20. århundre som er inkludert i Glimt fra wienerteateret, representerer de to nyere trinn i teaterets utvikling i Østerrike: Som representant for Alt-Wiener Volkskomödie er oversatt Åndekongens diamant av Ferdinand Raimund (1790-1836). Sapfo av Franz Grillparzer (1791- 1872) representerer den mer litterære tragedie, mens Østerrikes største symbolistiske forfatter Hugo von Hofmannsthal (1874-1929) er representert ved Kvinnen uten skygge, en mektig idédramatisk diktning som danner teksten i det kjente musikkdramatiske verk Richard Strauss skapte sammen med Hofmansthal, og det kortere stykket Kvinnen i vinduet, et eksempel på genren dramolett. Sett i sammenheng gir stykkene som her er oversatt, et bilde av både kontinuiteten og utviklingen i den særegne østerrikske teatertradisjonen.