Håkon Håkonssons saga – 1. utg.

Sturla Tordarson

1214 – 1284

Sturla Tordarson var en islandsk politiker, høvding skald, lovkyndig og forfatter av sagaer og samtidshistorie på Island i det trettende århundre. Han skrev sagaen om Håkon den fjerde i 1265, to år etter kongens død, på oppfordring av hans sønn Magnus Lagabøte og med hans nærmeste omgivelser som kilde.

Forfatteren var Snorre Sturlasons brorsønn. Ved siden av onkelen er Sturla den islandske middelalderforfatter som har etterlatt seg den mest omfattende og allsidige litterære produksjon. I tillegg til Håkon Håkonssons saga skal han også ha skrevet en saga om Magnus Lagabøte (som er gått tapt), Islendinga saga og Grettes saga samt bearbeidet den islandske Landnåmsboken (Landnámabók).

Sturla hadde motarbeidet Håkon Håkonssons politikk på Island, men da Island falt og måtte gi seg inn under den norske konge i 1262, reiste han til Norge, hvor han ble i åtte år. Han ankom Bergen, og beretningen i slutten av Sturlungasagaen forteller om hvordan Sturla vant først dronningen, og senere hennes ektemann, kong Magnus (Lagabøte) (som regjerte i farens sted) ved hjelp av sagafortellinger og æreskvad om kongen og faren hans. Slik sett vant han innpass i den norske hirden på ganske klassisk måte.

Da Sturla i 1271 vendte tilbake til Island, som nå var en del av norskeriket, var det med en ny lovbok i bagasjen. Det var kongen Magnus Lagabøte sitt ønske at islendingene skulle vedta denne loven. Lovboken ble ikke særlig populær, og det var Sturlas jobb å håndheve denne, som landets lagmann og dermed fremste representant for de nye norske makthaverne.