Innledning til estetikken

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) er den fremste representant for den tyske idealistiske filosofi. Det sentrale i Hegels filosofi er den dialektiske metode, som grunner seg på det syn at tilværelsens forskjellige elementer med indre nødvendighet går over i hverandre. Ved denne inderlige sammenheng mellom alt i verden blir det absolutte ikke å forstå som død eller statisk væren, men som prosess, liv og ånd. Selve prosessen beskriver Hegel som en overgang mellom parvise motsetninger, tese og antitese, som ender i en høyere enhet, syntese. Denne prosess gjentar seg stadig og fører til høyere og høyere utvikling. Hegel ser altså historien som en bevegelse som stadig skrider frem gjennom slike motsetninger og deres enhet.

Ut fra samme dialektiske prinsipp behandler Hegel også estetikken. Dels oppnår han ved dette å legge estetikken (med hele innholdet av kunstteoretiske problemer som var kjent fra den poetologiske tradisjon etter Platon og Aristoteles) inn under filosofiens systematiske intensjon, dels å knytte kunsten til historiens forløp og derved se det historiske som et nødvendig moment ved kunsten og skjønnheten.

Hegel foreleste i tidsrommet 1818–1829 regelmessig over estetikken. Ved hans død forelå det fra hans hånd imidlertid intet ferdig manuskript til en estetikk. Da den avdødes venner besluttet å utgi en fullstendig utgave av Hegels verker (utgitt i 18 bind 1832–1840), fant de det rimelig også å ta med disse forelesningene.

Det verk om estetikk som bærer Hegels navn, er altså en rekonstruksjon foretatt på grunnlag av et materiale som hovedsakelig besto av Hegels egne notater, pluss diverse avskrifter av hans forelesninger, som forskjellige tilhørere hadde gjort.

Hegels estetikk utgjør i sin helhet et verk på ca. 1500 sider. Av disse danner de første hundre sidene Hegels egen innledning. Det er denne innledning som her er oversatt.