Johann Gottfried Herder: Om sprogets opprinnelse

Johann Gottfried Herder (1744–1804) vokste opp i Øst-Preussen. Han studerte teologi i Königsberg og var senere prest i Bückeburg i Nord-Tyskland. Med hjelp fra Goethe fikk han siden en høyere embedsstilling ved hertugens hoff i Weimar.

Herders hovedidé var at poesi og kunst var utslag av folkeånden og av det individuelle geni, og som sådan hevet over formelle smaksregler og mønsterformer. Han var tiltrukket av lidenskapenes poesi, av Shakespeare, av oldtidens greske diktere, av de jødiske profeter og av folkeviser.

Abhandlung über den Ursprung der Sprache ble skrevet som svar på en prisoppgave utlyst av Det preussiske Vitenskapsakademi i Berlin i 1769: «Om vi tenker oss menneskene overlatt til sine naturlige evner – ville de være i stand til å oppfinne språket, og ved hvilke midler kommer de av seg selv frem til denne oppfinnelse?» Herder vant prisen, og avhandlingen ble utgitt i bokform i 1772. Herder argumenterer for at mennesket selv har oppfunnet språket. Hans språk-filosofi plasserer seg altså på en midtlinje mellom to tradisjoner: én som hevder at språket har en guddommelig opprinnelse, og en annen som hevdet at språket bare var en orienteringsevne i kampen for tilværelsen og derfor oppstår naturlig av «intet», altså kun som et erfaringsdatum. På oppgavens annet spørsmål svarte Herder at det var ved refleksjonen at menneskene var i stand til å «oppfinne» språket: ved refleksjonen fant bevisstheten frem til de trekk som tydeligst kjennetegner alle ting og kalte tingene opp etter disse særtrekk. Språket er likevel for Herder mer enn bare et ytre resultat av fornuftens virksomhet: språk og fornuft er to sider ved fenomenet menneske som er dialektisk forbundet. Slik ender Herders analyse av språkets vesen og opprinnelse i en filosofisk antropologi, en lære om mennesket, dets vesen og plass i verden.