Klosterliv i vesten: Augustins regel – Benedikts regel

Augustin hadde selv erfaring fra et meditativt samfunn utenfor Milano etter han var gått over til kristendommen. Da han i 389 vendte hjem til Thagaste i Nord-Afrika, dannet han der straks en mer klosterpreget gruppe. Regula Sancti Augustini («Augustins regel») er et resymé av den husorden som Augustin skrev ca. 400 for et legmannskloster som han hadde grunnlagt i byen Hippo i Nord-Afrika, hvor han var blitt biskop i 395. Klosteret skulle forme og utdanne kandidater til kirkens tjeneste. Regelen har fungert som grunnlov for talløse religiøse sammenslutninger. Den er dessuten et av kildeskriftene for den klosterregel som Benedikt av Nursia (ca. 480–547) senere forfattet for sin benediktinerorden på 500-tallet.

Benedikt var en mann av god ætt fra Norcia (lat. Nursia) i Mellom-Italia. Han fikk avsmak for studenterlivet i Roma og slo seg ned som eneboer i Subiaco i et vilt fjellandskap. Disipler samlet seg etter hvert om ham, og med disse skapte han et kloster på Monte Cassino, etter tradisjonen i 529. Denne grunnleggelsen ga støtet til en rekke andre klostre. For disse skrev han en regel, den såkalte «Benedikts regel», Regula Sancti Benedicti, som er en samling forskrifter for hvordan man kan leve et gudeviet liv i fellesskap. Den ble skrevet for å ordne opp i det tidligere dårlig organiserte munkelivet. Gjennom århundrene som fulgte, ble Benedikts munkeregel etter hvert rettesnor og norm for de fleste av de hundrevis av klostre som ble stiftet i Vest-Europa i frankisk tid. Og siden Vestens åndelige ledere i tidlig kristen tid og i middelalderen ble formet enten i klostrene eller i nær kontakt med dem, er «Benedikts regel» en sentral kilde til forståelse av den vesterlandske kultur i denne epoke. Men også i dag er klosteret en levende institusjon og har uten tvil fremdeles sitt å bidra med til nye generasjoners forsøk på å danne kollektiver på kristent grunnlag.