Lucifer. En tragedie

Joost van den Vondel (1587–1679) regnes som en av de største diktere i nederlandsk litteratur. Denne litteratur opplevde nettopp i Vondels århundre, 1600- tallet, en gullalder. Vondels liv faller sammen med 80-årskrigen (1568–1648) da den nordlige del av Nederlandene river seg løs fra den spanske trone og oppretter et kalvinistisk samfunn (det nåværende Nederland).

Lucifer regnes som Vondels hovedverk. Det er en storslagen dramatisk diktning over en av urmytene i den jødisk-kristne kultur, om erkeengelen Lucifer som gjør opprør i himmelen og blir fyrste i underverdenens, i helvetes rike. Men i motsetning til tidligere behandling av myten, hvor Lucifer gjør opprør av spontant hovmod uten noen påviselig årsak, setter Vondel opprøret inn i en årsakssammenheng; det får her en psykologisk begrunnelse som gir grunnlag for en bredere dramatisk behandling.

Det er av misunnelse Lucifer gjør opprør; av misunnelse mot mennesket, som er et legemlig-åndelig vesen, og som Lucifer derfor oppfatter som mer perfekt enn selve de himmelske vesener (som «bare» er åndevesener) og derfor som en trussel mot dem. At menneskene, denne bastard av jord og ånd, skulle kunne nå høyere enn englenes verden og innta himmelens herskertrone, kan han ikke akseptere, og han tror derfor å handle til Guds forsvar når han gjør opprør.

Dette er Lucifers tragiske feilslutning. For i opprøret kommer han til å utfordre himmelhierarkiets oppbygning. I kampen som følger, styrtes han ut av himmelen. I sitt fall forsøker så Lucifer å rive menneskene med seg, ikke bare som personlig hevn, men fordi han på forhånd er imot menneskene og bare vil deres tilintetgjørelse.

Lucifer ble utgitt 1654. Det er blitt oversatt til en rekke europeiske språk og inspirerte bl.a John Milton i «Det tapte Paradis».