Middelalderens høst

Johan Huizingas (1872–1945) Middelalderens høst ble første gang utgitt i Nederland i 1919. Forfatteren hadde opprinnelig satt seg fore å studere brødrene van Eycks malerier sett i lys av kulturlivet i Burgund på 1300–1400-tallet, men prosjektet vokste til å inkludere store deler av Frankrikes og Nederlandenes historie i samme periode.

Han tolker senmiddelalderens åndshistorie slik den kan leses ut av tidens poesi, kjærlighetssanger, billedkunst, dagbøker og krøniker med skildringer av adelens og menigmanns liv og levnet. Det revolusjonerende ved verket var Huizingas historiske metode, som la vekt på å belyse fortiden ut fra religiøs praksis, billedkunst og tekster av samtidens krønikeskrivere og diktere, teologer og mystikere, i motsetning til tidligere praksis som gikk ut på primært å studere fortiden ut fra offisielle dokumenter og diplomer. Derfor er Middelalderens høst fylt av fargerike eksempler på tidens trosformer, riddervesenets ritualer, kongers og fyrsters makt, og borgeres og fattigfolks dagligliv og fortredeligheter, slik det kommer til uttrykk gjennom ballader, dikt og ordtak. I Huizingas samtid ble middelalderen stort sett betraktet som en kulturell mørketid, som et springbrett for renessansens plassering av mennesket i universets sentrum. Det nye ved Huizingas verk var at han betraktet senmiddelalderen ikke som en grunnsubstans for renessansen, men som avslutningen på en strålende epoke i Europas åndshistorie.

Middelalderens høst ble raskt oversatt til en rekke språk. Forfatterens lidenskapelige innlevelsesevne og overlegne overblikk har for lengst gjort verket til en internasjonal kulturhistorisk klassiker. Den ble oversatt både til dansk og svensk allerede i 1920-årene, men