Om pliktene, Om alderdommen

To av de mest interessante blant Ciceros mange filosofiske skrifter er Om pliktene og Om alderdommen.

Om pliktene (forfattet år 44 f.Kr.) er opprinnelig skrevet som en veiledende innføring for Ciceros sønn Marcus som studerte i Athen, om enn ikke hele tiden så hengivent som faren kunne ha ønsket. Skriftet er et moralfilosofisk verk skrevet innenfor den stoiske tradisjon og kanskje det av Ciceros skrifter som har hatt størst betydning for ettertiden. Ciceros viktigste kilde er en traktat av den greske filosof Panaitios som hadde nær forbindelse med den beundrede Scipio den yngre etter midten av det 2. årh. f.Kr. Greske tanker blir imidlertid «romanisert» hos Cicero. Eksempler og skikkelser fra den romerske historie har den funksjon å gi de abstrakte teorier bærekraft.

Det andre skriftet (skrevet et halvt år før boken Om pliktene) har form av en samtale (dialog) hvor Platons dialoger er forbildet. Det utgjør et forsvar for alderdommen. Den sentrale skikkelse er Cato den eldre som nådde den anselige alder av 85 år. Like til det siste var han en høyt beundret taler, forfatter og politiker. Ciceros skrift har til alle tider budt ettertiden på et arsenal av argumenter for en aktiv alderdom.