Om tingenes natur

Titus Lucretius Carus er en av de betydeligste diktere på latin fra republikktiden. Han ble født i år 95 f.Kr. og døde antagelig allerede i år 55 f.Kr., men vi vet praktisk talt ingenting om hans liv. Hans læredikt De rerum naturaforkynner Epikurs atomlære og materialisme med glødende begeistring: verdensaltets tilblivelse, naturfenomenene, menneskets sjel og ånd som dør med legemet, sanseiakttagelsens vesen, samfunnets opprinnelse og kulturens utvikling. Lucrets’ mål er å fri menneskene fra overtro og dødsfrykt; døden er den evige hvile, det finnes ingen guder, ikke noe helvete bortsett fra det en bærer inne i seg selv.

Verket er i seks bøker og skrevet i lærediktets versemål, heksameter, ca. 7400 linjer i alt. De seks bøkene disponerer lærestoffet i oversiktlige enheter. 1. bok behandler, etter i prologen å ha hyllet foråret og kjærlighetens makt, de grunnleggende læresetninger i Epikurs lære, 2. bok tar for seg atomlæren, det uendelige antall verdener i kosmos og vår verdens tilblivelse og undergang, 3. bok tar for seg sjelens natur, som for epikureismen er dødelig samtidig som døden ikke er noe å frykte, 4. bok diskuterer våre sanseerfaringer, 5. bok vil vise at verden er forgjengelig, ikke styrt av noe guddommelig forsyn. Boken inneholder samtidig en storslått fremstilling av sivilisasjonens utvikling. Bok 6 behandler slike naturfenomener som har ført til en falsk tro på guder. Også her ender boken med en grandios fremstilling: pesten i Athen ved begynnelsen av peloponneserkrigen.