Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag

Jean-Jacques Rousseaus (1712–1778) forfatterskap er et av de betydeligste innen fransk litteratur og filosofi. Størsteparten av hans forfatterskap ble til i løpet av perioden 1749–1761. Noen lykke gav det ham ikke: Flere av bøkene hans ble brent og selv måtte han flykte fra Frankrike. Han tilbragte de nærmeste årene etter 1761 i landflyktighet i Sveits og England, siden prøvde han å holde seg skjult i Frankrike.

Rousseau fikk sitt gjennombrudd med Avhandling om vitenskap og kunst i 1750, et svarskrift på en prisoppgave utlyst av Akademiet i Dijon. Tre år senere satte Akademiet opp en ny prisoppgave, som Rousseau besvarte med Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag. Selv om Rousseau ikke fikk noen pris denne gang, vakte avhandlingen oppsikt ved sin revolusjonære tone: Rousseau gikk her lenger i sin samfunnskritikk enn noen av tidens filosofer. I prisoppgaven fra 1750 hadde Rousseau svart benektende på spørsmålet om fornyelsen av vitenskapene og kunsten hadde bidratt til å foredle sedene. Rousseau stiller naturen opp mot kulturen: Fra naturens side er mennesket rent og godt, det er kulturen som har korrumpert det. Betydningen av denne tese er at for første gang stilles her hva man kan kalle kulturproblemet.

Enda mer brennbar er Rousseaus stillingtagen i den annen Discours. Nå benektet han også at det sosiale og det siviliserte liv hadde vært av det gode. For Rousseau er selve samfunnsinstitusjonen årsak til det moderne forfall – til at den ikke-naturlige ulikheten mellom menneskene har oppstått og gjort noen til slaver og andre til herskere. Boken ender pessimistisk: Gjennom den spenning og indre kamp som den sosiale og økonomiske ulikhet skaper, må Staten gå i oppløsning. – Rousseau beskriver selv boken som «en lovprisning av våre første forfedre, en dom over våre samtidige og en gravtale over alle kommende slekter».