Opplysning og kors

Johann Georg Hamann (1730–88) ble født og levde sitt liv i Königsberg i det daværende Øst-Preussen. Han deltok aktivt i opplysningstidens debatt innenfor filologi, filosofi og teologi.

Hamann passer dårlig inn i den gjengse oppfatning av opplysningsfilosofen. Han drar til felts mot dem han kaller fornuftsdyrkere, og han deler ikke troen på et stadig fremskritt. Samtidens fornuftsbegrep forekommer ham naivt, og den ensidige fornuftsdyrkelse er egentlig ikke annet enn menneskets tilbedelse av seg selv. Den sanne selverkjennelse er mulig først i møtet med Gud og medmennesket. Han er økonomisk liberalist og frihandelstilhenger, men også en omvendt kristen som så en meget tett forbindelse mellom Bibelens fortellinger og sitt eget liv. Hamann ble ingen fagfilosof, han tok aldri noen avsluttende eksamen ved universitetet i Königsberg, men fikk etter hvert, ved Kants hjelp, en stilling i tollvesenet. Senere ble han forvalter for et av pakkhusene i havneområdet, en stilling som tillot ham å bruke en del av arbeidstiden til å lese og skrive. Hamann er en utpreget diskusjonstenker, som lett lar seg provosere og er avhengig av å bryne seg på andre. Han var venn med både Herder og bysbarnet Kant, noe som imidlertid ikke forhindret at han førte intense debatter med dem. Med Herder diskuterte han først og fremst spørsmålet om språkets opprinnelse og hevdet at skillet mellom en menneskelig og en guddommelig opprinnelse for språket var en kunstig dualisme som måtte overvinnes. Med Kant dreide diskusjonen seg om erkjennelsens grunnlag og grenser og om språkets fundamentale rolle for fornuftens evne overhodet. Johann Georg Hamann var et mangesidig menneske og en mangfoldig forfatter, men hans ettermæle har lidd under vanskeligheten med å kategorisere ham. For første gang foreligger nå på norsk et bredt utvalg skrifter og brev fra denne temperamentsfulle tenker, som Goethe senere kalte «sin tids lyseste hode».