Opprøreren

Albert Camus (1913–1960) var fransk forfatter og filosof, født i Algerie. Hans navn knyttes gjerne til den eksistensialistiske retning innenfor litteratur og filosofi. Han var en av grunnleggerne av motstandsbevegelsen «Combat» i Paris under 2. verdenskrig, senere redaktør i avisen av samme navn. Etter krigen spilte han en betydelig rolle i tidens politiske, kulturelle og litterære debatt. I 1957 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han omkom i en bilulykke i 1960.

Camus er en av de franske dikterfilosofer som i litterær form dels søker erkjennelse, dels uttrykker en filosofisk «lære» og som bestreber seg på å forene diktning og filosofi i en kunstnerisk enhet. Camus tar utgangspunktet i en menneskehet uten Gud, i verdens mangel på mening og sammenheng, i den absurditet som oppstår i møtet mellom den irrasjonelle virkelighet og menneskets trang til klarhet, mellom «den menneskelige appell og verdens ugjennomtrengelige taushet». Hans hovedverk er L’Homme révolté («Opprøreren») fra 1951. Boken er et oppgjør med nihilismen i europeisk kulturhistorie, ikke minst slik den ytret seg innenfor kommunismen og eksistensialismen. Stilt overfor det absurde hevder Camus at vi må akseptere det absurde som menneskets vilkår. Han tar avstand fra tendensen til å flykte fra dette vilkåret, som ved f.eks. å velge selvmordet eller å søke ideologiske løsninger som fører ut i verdirelativisme. I motsetning til nihilistene maner Camus til å akseptere det absurde ved å la opprøret mot absurditeten forme seg som en appell om eksistensielt og etisk ansvar.

Boken skapte voldsom debatt da den kom ut. Særlig Camus’ påvisning av kommunismens innebygde nihilisme var en utfordring til samtidens intellektuelle og skaffet ham mange uvenner og kritikere.