Orknøyingenes saga

Sagaen om jarlene på Orknøyene hører til de eldste av de islandske sagaene, og den må etter sin art regnes sammen med kongesagaene. Den begynner i den grå urtid da Norge ble funnet, og går fra de første jarler av Møre-jarlenes ætt til Jón Haraldsson jarl, som døde i 1231, men som sagaen forutsetter ennå lever.

Orknøyingenes saga er etter all sannsynlighet opprinnelig forfattet kort etter 1200. Den eldste bevarte versjon stammer fra midten av 1200-tallet – eller muligens noe før. Forfatteren er ikke kjent, men var trolig en islending. Det dreier seg om et samlingsverk, bygget på mange og forskjelligartede kilder. Første del er skaldetradisjonen omkring Torv-Einar (sønn av Ragnvald Mørejarl, utnevnt til jarl på Orknøyene av kong Harald Hårfagre) og hans vers; deretter følger (også etter skaldetradisjon) sagaer om Torv-Einars ætlinger og striden mellom dem. Neste del samler seg omkring Magnus den hellige som døde i 1116. Stilen i denne delen røber at vi har med geistlig tradisjon å gjøre, det er helgenens liv og mirakler det dreier seg om, og man aner latinen bak forfatterens uttrykksmåte. I siste del er det to helter, den ene er den norskfødte skald Ragnvald Kolsson Kale som ble jarl på Orknøyene. Han gjorde en pilegrimsreise til Det hellige land og ble selv erklært hellig etter sin død. Den andre hovedpersonen er Svein Åsleivsson, som kunne fortjene å kalles «den siste viking». Han var en samtidig av Ragnvald Kale, og beretningen om forholdet mellom de to representantene for gammel og ny tid, kristendom og piratmoral, høviske seder og livet ved drikkebordet i det halvhedenske juleveitsle hos Svein i Gåreksøy, gjør denne delen til spennende lesning.