Peter Plogmann

Piers Plowman («Peter Plogmann») ble trolig skrevet i 1360–1380-årene av en fattig, ukjent geistlig som het William Langland (ca. 1330–1390). På allittererende vers forteller han om sine drømmesyner, hvor det engelske samfunn og kirken fremstilles i allegorisk forkledning. Han går strengt i rette med korrupsjonen i kirken og ved hoffet, men skåner heller ikke den dovne og lettsindige borger. Deretter utvider Langland perspektivet idet han løfter sin beskrivelse av den alminnelige mann ut over det tid- og sted-bundne og ser mennesket i dets kosmiske perspektiv. Det er mennesket til alle tider, plassert mellom himmel og helvete, som opptar ham.

Som et første skritt mot det idealsamfunn som Langland vil antyde, kommer oppfordringen om å rette blikket mot seg selv og sin egen livssituasjon. Langlands beske kritikk vender seg aldri mot strukturer eller institusjoner. Det er mennesket i strukturene og institusjonene som svikter.

Likevel vinner ikke mennesket frelsen alene ved å gjøre det gode. I tillegg kommer Guds nåde og barmhjertighet som mennesket må vinne. Således toner diktet ut i Samvittighetens oppfordring om å reise ut og søke Peter Plogmann i hvis skikkelse man har sett et symbol på Kristus.

Peter Plogmann inneholder frodig humor, bitende sosial satire – men også et dypt religiøst engasjement hvor det dreier seg om tilværelsens dypeste spørsmål. Det utgjør et av de største dikt i engelsk litteraturhistorie, ja, sannsynligvis også i europeisk litteraturhistorie og sidestilles ofte med Miltons Paradise Lost og Dantes Divina Commedia.

Foreliggende oversettelse gjengir høydepunktene av Langlands over 7000 linjers lange dikt.