Philomena

Historien om Philomena hører til den romerske motivkretsen, den av de tre hovedkildene for høymiddelalderens franske diktere som omfattet både greske og romerske temaer. Ovid var en innflytelsesrik forfatter i middelalderen, og Chrétien oversatte selv flere av hans verker til gammelfransk, blant annet Ars amatoria («Kunsten å elske») og Remedia amoris («Botemidler mot kjærligheten»).

Philomena er en selvstendig bearbeidelse av den myten Ovid gjengir i Metamorfosene. Tereus er gift med Procne, men forelsker seg i hennes søster Philomena og voldtar henne. De to søstrene hevner seg på ham ved å ta livet av sønnen hans Itys og la faren spise ham i den tro at det er en stek. Historien ender med at alle tre forvandles til fugler: Tereus blir en hærfugl, Procne en svale og Philomena en nattergal.

Philomena er et av Chrétiens ungdomsverker, i tradisjonen av frie oversettelser fra latin, såkalte mettre en romanz. Denne tradisjonen ble etablert i hundreåret mellom 1150 og 1250 med det resultat at flere viktige antikke verker ble tilgjengelige i gammelfranske oversettelser, eller snarere frie bearbeidelser. De franske forfatterne utbroderer teksten med overdådige beskrivelser av klesdrakter og omgivelser og gir også kjærligheten en mer fremtredende plass enn i originaltekstene. Også Chrétien plasserer den antikke historien i en samtidig, høvisk-litterær sammenheng, både innholdsmessig og stilistisk. Særlig Tereus-skikkelsen fremstilles annerledes enn i Ovids versjon, og hans begjær fordømmes som uforenlig med den sanne høviske kjærlighet på grunn av hans ondskap og tyranni. Senere tiders litteraturforskere har i stor grad bedømt verket negativt, men det oppviser mange av trekkene man finner i forfatterens senere verker, og Chrétiens ironiske fremstilling av Tereus er et interessant motstykke til den vanlige fremstillingen av høvisk kjærlighet.