Provinsialbrevene

Blaise Pascal (1623–1662) regnes som en av Frankrikes mest fremtredende vitenskapsmenn og anses av mange som landets mest betydningsfulle forfatter. Allerede meget tidlig skrev han om matematiske problemer og fysiske emner. Han oppfant den første regnemaskin og ble den første til å bevise ved eksperimenter eksistensen av det tomme rom.

I 1654 gjennomgikk Pascal en religiøs krise. Han sluttet seg til jansenismen, en katolsk vekkelsesbevegelse som satte fromhetslivet i sentrum. I 1656–1657 skrev han anonymt Lettres provinciales («Provinsialbrevene»), en samling av atten brev eller små pamfletter. De fleste var adressert til «en venn i provinsen» og til «de velærverdige Fedre av Jesu Selskap». I brevene hudfletter Pascal jesuittenes kasuisitikk, skjærer gjennom teologiens spissfindigheter og bringer de store religiøse stridspørsmål om nåden og menneskets frie vilje ned på den sunne fornufts plan.

Boken ble i sin tid en suksess uten like. Fra den ene dag til den annen var Pascal blitt Frankrikes største skribent og i all sin eleganse tidens mest bitende satiriker.

I 1657 ble Provinsialbrevene satt på Index av paven. Samme år hadde Parlamentet i Aix-en Provence besluttet å brenne den; i 1660 ble den også brent i Paris.

Til tross for den offisielle motstand mot boken kom «Provinsialbrevene» til å fornye hele den teologiske litteratur, som hadde avstedkommet betydningsfulle skrifter, men som hittil ikke hadde vært tilkjent en høy litterær verdi. Med ett slag gir Pascal denne litteratur det preg av tidløs fullkommenhet og forbilledlighet som gjør et verk «klassisk». Enda større betydning fikk verket for utformningen av det franske skriftspråk: Det bidro i vesentlig grad til å fornye fransk språk og stil og derigjennom til å befeste den franske klassisisme.