Roseromanen

Roseromanen er et av de ytterst få verk som er skrevet av to forfattere, og det med 40 års mellomrom. Den som unnfanget ideen og skrev den første del, var Guillaume de Lorris. Han skrev de første 4028 vers av «Roseromanen» omkring år 1230–1235, bare 23 år gammel, men døde kort etter. Jean de Meun skrev så siste del omkring 1275.

Lorris’ og Meuns verk er et av de mest fascinerende diktverk fra den franske middelalder, lest, kjent, elsket og dyrket til alle tider. Det har store episke og lyriske kvaliteter. Det som særlig gjør verket til et tidstypisk verk, er dets allegoriske karakter. Allegorien var en yndet genre i middelalderlitteraturen. Det er personifikasjonen som er allegoriens fremste karakteristikum, og det er de abstrakte begreper som personifiseres til handlende personer.

Allegoriens siktepunkt er å belære leserne eller tilhørerne. Allegorien er en didaktisk, eller om man vil, en pedagogisk genre. Guillaume gjør i sin innledning klart rede for at Roseromanen vil formidle en elskovskunst, dvs. at den vil belære oss om kjærlighetens forunderlige vesen. Verket situeres således i den viktige Ovid-tradisjonen, som hadde en gjennomgripende innflytelse i middelalderen.

Verket begynner med at at dikteren kommer til kjærlighetens have hvor han finner og beskriver ti fryktinngytende kvinneportretter som er plassert på muren rundt haven. De heter: Hat, Svik, Ondskap, Begjær, Gjerrighet, Misunnelse, Sorg, Alderdom, Hykleri og Fattigdom. Senere i verket introduseres en rekke mer gledevekkende, allegoriske personer, som Lediggang, Fest, Glede, Ungdom, Skjønnhet, Fornuft, Høviskhet og Rikdom. Hele verket arter seg således som en blanding av allegoriske portretter og allegorisk drama, hvor de grunnleggende krefter i kjærlighetens spill virker med som virkelige personer.