Samtaler på Tusculum

I likhet med Om gudenes natur og Om vennskapet hører Samtaler på Tusculum med til den mest sentrale del av Ciceros filosofiske forfatterskap. Cicero skrev verket i løpet av sommeren og høsten år 45 f.Kr., og det er dedisert til Brutus, den vordende Caesar-morder.

Verket er formet som en fiktiv dialog som finner sted på Ciceros landsted (Tusculanum i nærheten av den gamle byen Tusculum i Latium). Cicero diskuterer ulike filosofiske problemstillinger knyttet til død, sorg og depresjon med en anonym samtalepartner. Skriftet er delt opp i fem avdelinger («bøker») og presenterer argumenter fra forskjellige greske filosofiske retninger og Ciceros vurderinger og motargumenter. Bok I tar for seg døden og frykten for den, bok II dreier seg om å utholde smerte, bok III om å lindre depresjon, bok IV om å rå bot på menneskets øvrige affekter, og bok V om å innse at dyden er tilstrekkelig for å leve et lykkelig liv. I tråd med en metode praktisert også i andre av hans filosofiske skrifter streber Cicero etter å vurdere ulike oppfatninger og synspunkter på en fordomsfri måte for å finne de argumenter som virker mest sannsynlige eller troverdige (probabile). Både stoiske, peripatetiske (aristoteliske) og akademiske (platonske) argumenter tas opp til vurdering, og samtalen føres i en dannet, tolerant tone, med et visst unntak for epikureiske standpunkter, som gjenomgående avvises i Ciceros filosofiske forfatterskap. Til tross for den fordomsfrie vurdering av ulike retningers oppfatninger, kan Samtaler på Tusculum sies å være den dialog der Cicero står stoisismen nærmest. At Cicero i den politisk turbulente perioden mot slutten av sitt liv var sterkt engasjert i problemstillingene dialogen tar opp til debatt, viser seg også i stil og fremstillingsmåte; Samtaler på Tusculum er skrevet i en til tider høytidelig og intens stil som ikke finnes andre steder i romersk litteratur.