Schopenhauer om musikken

Den tyske filosof Arthur Schopenhauer (1788–1860) ble i 1839 belønnet med en gullmedalje av Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem for avhandlingen Über die Freiheit des Willens («Om viljens frihet»). I denne og i det foregående hovedverk, Die Welt als Wille und Vorstellung – «Verden som vilje og forestilling» (1819) – hadde Schopenhauer hevdet at tilværelsens innerste vesen er vilje. Det mangfold som tids- og romformen viser oss, er ytringer av den enhetlige verdensvilje som ligger til grunn både for den organiske og den uorganiske natur. I verdensviljens høyeste manifestasjon, mennesket, blir den seg selv bevisst som det den er: en blind, hvileløs, utilfredsstillet trang til eksistens som rører seg i alt, som arbeider seg frem fra trinn til trinn, bruker erkjennelsen i sin tjeneste og til sist våkner til bevissthet om hele sin elendighet. Alt er manifestasjoner av denne blinde urkraft, alt er redskap i denne tilgrunnliggende livskrafts utfoldelse. Intellektet og tanken er bare et redskap viljen har skapt for å kunne hevde seg i kampen for tilværelsen.

Schopenhauer anfører likevel flere veier som mer eller mindre fører mot en frigjørelse fra viljen. En slik vei er den estetiske kontemplasjon. I den kunstneriske, uinteresserte betraktning kan mennesket for en kort stund frigjøres fra sin avhengighet av den blinde vilje idet subjektet frigjøres fra havesyken. Musikken er den høyeste kunstform fordi viljen her får sitt høyeste uttrykk samtidig med at vi er minst bundet av den.

Det var først etter hans død at Schopenhauers tanker om kunsten fikk gjennomslag. Særlig har Wagners og Nietzsches beundring for Schopenhauer betydd mye for hans ry i ettertiden.