Sjelens år

Stefan George (1868–1933) er av mange betraktet som Tysklands betydeligste dikter siden Goethe. Han er ikke bare en fornyer av tysk diktning i en tid da den forstummet, men går egne veier og skaper et helt nytt tysk lyrisk språk. Samtidig er han en av de mest omdiskuterte tyske diktere. Som menneske og kunstner var han eksklusiv, han levde og virket utenfor offentligheten i en egen kunstnerkrets som diktet og arbeidet i hans ånd. Til denne kretsen hørte en rekke av samtidens ledende diktere og filosofer. George så på dette fellesskapet som en statsdannelse av disipler, konstituert som en elite og hvor George selv utgjorde det karismatiske og autoritære midtpunkt. For George var et slikt fellesskap forutsetningen for å redde åndslivet fra hverdagslivets tilstivning i en tid da byråkrati og administrasjon truet med å oppheve den enkeltes hemmelighet.

Sjelens år, som utkom i 1897, er en av de mest suksessrike diktsamlinger i nyere tysk diktning og utgjør et hovedverk innen europeisk diktekunst. I et antydningens språk røpes – inspirert av de franske symbolistene Verlaine og Mallarmé – slektskapet mellom sjelen og naturen: Sjelen er i naturen og over naturen på samme tid. Samspillet mellom en mannlig og en kvinnelig partner står sentralt i samlingen – i første bok «Etter kornskurden» møtes og skilles et jeg og et du innenfor hvert årstidsavsnitt. Annen bok «Erindringer og tilegnelser» inneholder en rekke dikt stilet til ulike personer, mens tredje bok «Sørgmodige danser» er mest gjennomført lyrisk. Her kommer Georges dype beundring for folkevisen tydelig til uttrykk. Sjelens år er en melankolsk bok, men tittelen, som George hentet fra Hölderlins dikt «Menons klage over Diotima», har håp i seg: inntil den dag den elskende gjenforenes med sin døde elskede, kan minnene gi trøst, og da begynner et nytt «sjelens år».