Sonettene til Orfevs

I Die Sonette an Orpheus (1923) kulminerer et helt livs dikteriske gjerning. Diktene er det fullendte dikteriske uttrykk for syntesen av den dunkle mystikk og religiøse inderlighet som besjeler Rilkes hovedverk Das Stundenbuch (1905) og den upersonlige saklighet som preger f.eks. Die neuen Gedichte (1907–1908). Sammen med Duino-elegiene (1922) avslutter Sonettene til Orfevs Rilkes lyriske livsverk. Han døde få år senere.

Sonettene til Orfevs ble skrevet som gravmonument over Wera Ouckama Knoop (1900-1919), datteren til en venn av Rilke og venninne av hans datter Ruth. Temaet i sonettene – sangen, kjærligheten og døden – går tilbake til Orfevs, den mytiske sangeren fra Thrakia, som har gitt navn til samlingen. Orfevs kunne lokke til seg jordens dyr og himmelens fugler. Han hadde også muligheten til å bringe sin elskede Evrydike tilbake fra dødsriket. Betingelsen var at han ikke så seg tilbake før hun satte foten blant de levende. Men den bekymrede Orfevs kunne ikke la være å vende blikket og bekreftet dermed dødens uavvendelighet.

Tankeinnholdet i Rilkes dikt foregriper eksistensfilosofien slik den senere fikk form hos Heidegger. Døden «vokser og modnes» med det individuelle liv som den er en del av. Likeledes består menneskets oppgave i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves og de blir verdier.