Sverres saga – En tale mot biskopene

Sverres saga, sagaen om kong Sverre Sigurdsson (ca. 1150–1202), og En tale mot biskopene er to viktige dokumenter til belysning av vår eldste Norgeshistorie, og de utfyller hverandre på en verdifull måte. Sverres saga er beretningen om kongens liv, En tale mot biskopene Sverres eget forsvarsskrift for den kampen han førte mot kirken.

Sverres saga er et av de få norrøne verker vi vet hvordan er blitt til. Verket er skrevet av den islandske abbed Karl Jónsson delvis under Sverres eget diktat (frem til slaget på Kalvskinnet i 1179), delvis etter beretninger fra menn som selv hadde hørt eller sett begivenhetene (frem til Sverres død i 1202).

Sverres saga begynner med Øystein Møylas fall på Re i 1177. De første kapitler forteller om Sverres fødsel og oppvekst, hans mors drøm og om hennes Romaferd hvor hun får pålegg av paven om å si Sverre hvem hans far er. Det er myten om Sverre. Først da birkebeinerne velger ham til konge etter Øystein, trer han inn i Norges-historien.

Sagaen forteller utførlig om Sverres lange kriger for å vinne kongsmakten. Beretningen gir et ypperlig bilde av Sverre, gjengir mange taler han skal ha holdt og gir en realistisk skildring av slagene. Verket er en god, om enn partisk kilde for Sverre-tiden. Sverres saga må nemlig også regnes som propagandaskrift i Sverres favør: Den forteller en del av hans drømmer som viser at han er Guds utvalgte til Norges trone.

En tale mot biskopene kan ikke være annet enn det forsvar Sverre lot utarbeide da han ble lyst i bann av paven i 1198. Det striden dreide seg om, var spørsmålet om presters rett til «geistlig jurisdiksjon». Forfatteren er vel hjemme i kanonisk rett og har kunnskaper om samtidens kirkerettslige diskusjoner og teorier. Talen er et av de få kildeskrifter som er bevart fra denne tiden.