Testamentet og Spredte ballader

François Villon (1431–1464) er senmiddelalderens betydeligste dikter i Frankrike. Hans verk tilhører verdenslitteraturen. Villon gir et farverikt uttrykk for middelalderens «høst». Han skildrer såvel brutalitet som ømhet, både skadefryd og hat. Her finnes flengende samfunnskritikk og smiger av de mektige. Bibelske skikkelser omtales med grovkornet uærbødighet samtidig som Jomfru Maria blir gjenstand for den mest gripende påkallelse. Og fremfor alt: Her avfeies livsalvoret med et skuldertrekk og en spøk. Kvinneforakt og grove tvetydigheter står side om side med sensuell beundring av kvinnelig skjønnhet – men over det hele hviler trusselen om forgjengelighet.

Villon levde selv et omtumlet liv – først som student ved Sorbonne, siden som tyv og drapsmann – alltid på flukt, fra fangehull og bødler og torturkamre. Han unngikk stadig straff ved benådning, siste gang dødsstraff i 1463, men ble likevel for alltid forvist fra Paris. Siden forsvinner sporene. Kneipene og kroene var hans læreanstalter. Her hentet han inspirasjonen til sine mange skjemtevers om livet på vrangen, sine resignerte galgeviser og betraktninger om livets og lykkens ubestandighet – ofte mot en klangbunn av bitter indignasjon.

Hovedparten av sin lyrikk samlet Villon i Le Grand Testament (skrevet ca. 1462, utg. 1489), et satirisk oppgjør med personer og fenomener i samtiden. Poésies diverses («Spredte ballader») inneholder ballader fra den senere del av Villons forfatterskap (skrevet etter 1462). Disse tekster viser en betydelig spennvidde, fra psykologisk selvransakelse til vittige anmodninger om pengelån og til eksistensielle, menneskelige vitnesbyrd. Berømt er «De hengtes ballade», som Villon skrev mens han ventet på å bli hengt.

François Villon tilhører middelalderen, men med sin sterke individualisme er han ikke uten grunn blitt kalt den første renessansedikteren i Frankrike.