Til forsvar for diktningen

Sir Philip Sidney (1554–1586) var en av de fremste poetene i dronning Elizabeths England. Han var hoffmann og utførte diplomatiske oppdrag for dronningen, men måtte forlate hoffet i 1579. Noe nytt oppdrag fikk han ikke før i 1585.

Til forsvar for diktning er antagelig blitt til i den tiden han var borte fra hoffet. Skriftet er en lærd og leken utforskning av dikterens og diktningens rolle i samfunnet. Sidney formidler klassiske oppfatninger av diktekunsten og kobler dem med ulike renessansehumanisters teorier, særlig Julius Caesar Scaligers bøker om poetikken. Slik Sidney oppfatter det, er det som særpreger diktningen, dens evne til å bevege leseren. Dette står i motsetning til filosofens logiske resonnementer som kun appellerer til fornuften. Men diktningen skiller seg også fra historieskrivningen, som er tvunget til å beskrive ting som virkelig har skjedd. Dikteren kan derimot skape en ideell verden ut fra sin egen fantasi. Diktningens formål er å bevege leseren til moralsk riktig handling, og etter Sidneys mening er den bedre i stand til å lykkes i dette enn både filosofien og historieskrivningen. Diktningen kan nemlig forbinde det abstrakte fra filosofien med det konkrete fra historieskrivningen i et bilde som maner sterkere til handling enn de to bestanddelene hver for seg makter. Sidneys tekst kan analyseres i to hoveddeler, en positiv, der diktningens gode egenskaper og oppgaver beskrives, og en negativ, der forfatteren tilbakeviser tradisjonelle innvendinger mot diktekunsten, blant annet Platons. Skriftet slutter med en vurdering av samtidig engelsk litteratur, særlig dramaet. Til forsvar for diktning har inspirert senere forfattere, blant andre Milton og Shelley.