Tre riddersagaer

Den norrøne middelalderlitteraturen består av mer enn kongesagaer, islendingesagaer og sagaer om helgener. Det finnes også fortellinger om høviske riddere og vakre jomfruer. Riddersagaene er av to typer: oversatte fortellinger og originalverker skrevet på gammelnorsk. De som er oversatt i Tre riddersagaer, tilhører den første gruppen. Originalene er versromaner skrevet på gammelfransk i annen halvdel av 1100-tallet, storhetstiden for den høviske litteraturen. Til Norge kom disse tekstene på 1200-tallet, dels via England. De ble gjendiktet til norrøn prosa i stort antall og nøt stor popularitet i perioden 1220-1320, særlig i miljøet rundt kong Håkon Håkonssons hoff. Oversettervirksomheten fant primært sted i Norge, men alle bevarte håndskrifter som inneholder riddersagaer, er fra Island, og denne typen sagaer var også populære der. De oversatte riddersagaene har påvirket både de yngre islendingesagaene og fornaldersagaene, og man ser også spor etter dem i folkeviser og i senere islandsk poesi (rimur).

Innholdsmessig kan den franske middelalderlitteraturen deles i tre grupper: «la matière de Bretagne» omfatter keltisk sagnstoff, «la matière de Rome» tar for seg myter og historiske temaer fra den gresk-romerske antikken, mens «la matière de France» omhandler franske temaer. En undergruppe er de såkalte romans d’aventure som blander keltisk og gresk-romersk stoff. De to første riddersagaene, Sagaen om Partalopi og Sagaen om Flores og Blankiflor tilhører denne typen. Kjærligheten er hovedtema, og sagaene ender med at de elskende får hverandre etter mange hindringer. Den tredje sagaen, Bevers saga, er basert på et anglo-normannisk heltedikt (chanson de geste). Her spiller kampbeskrivelser en større rolle, selv om kjærlighetsmotivet som er så typisk for den høviske litteraturen, selvfølgelig også er til stede.